Noen ganger når jeg var liten, mens vi bodde i TigrePlaya, våknet jeg på natta, enten for å ta en liten tur på do, eller at jeg våknet av meg selv og lå lys våken. Soveværelset hadde et vindu ut mot skogen. Noen netter satte jeg meg foran vinduet, lyttet, og tittet. På natta var det alltid helt stille. Ingen båter eller mennesker avbrøt stillheten. Alle lå og sov, unntatt dyrene i skogen og alle insektene. TigrePlaya ligger i jungelen nord i Peru. Ingen veier fører dit på grunn av sumpene. Det fantes ingen telefon, ikke elektrisitet, ingen Tv-signaler nådde ut dit, heller ikke noen radio signaler i Fm-båndet. Postboksen vår lå fire døgns båtreise nedover Marañon eleven i byen Iquitos. Her var også nærmeste bank, apotek, supermarked, sykehus, osv.
Det sies at to tredjedeler av alle insektarter bare finnes i tropeområdene. De holder en fenomenal konsert om natta. Forskjellige ugle arter avløser hverandre med å ta en sang. Stjerne panoramaet er helt uslåelig! Det er minst seksti mil til nærmeste hus med elektrisk strøm, derfor får stjernene glitre helt uforstyrret i mørket. Luften er veldig ren nede i regnskogen. Melkeveien skinner som hvit og ren tåkebånd over himmelen. Utenfor vinduet, i hagen hadde vi noen banan planter . Med dem laget alltid månen lange og skumle skygger som strakk seg langt bortover gresset. I min fantasi verden kunne jeg ofte se mange redselsfulle silhuetter etter banan plantene. Der satt jeg, trygg og varm bak myggnettingen. Jeg var også glad for at vi hadde en stor og kraftig dør til å holde jungelens farer ute av huset. Jeg husker at jeg satt og så på myggen som aldri ble lei av å løpe rundt på nettingen. Den lette utrettelig etter et lite hull som den kunne komme inn igjennom. Lysfluenes gulgrønne blink fylte luften i det de fløy omkring i skogkanten og ute på gresset. Skogen blinket ustanselig.
Hva som foregikk inne i selve skogen fantaserte jeg meg også til . Jeg syntes jeg kunne se jaguaren smyge seg fram på stien til sumpen, sumpen som jeg pleide å fiske i om ettermiddagene. Dens store gule øyne som stirret på meg med et blikk som gikk langt inn i sjelen. Dens slanke spenstige kropp som alltid er klar til å lystre med en voldsom kraft og koordinasjon. For ikke å snakke om kvelerslangene! Kvelerslangen som sklir glinsende i måneskinnet over stokker og røtter. Kanskje den akkurat nå er i nærheten av den stokken som jeg pleier å sitte på når jeg fisker? Rottene som løper rundt i skogbunnen på jakt etter noe å spise. Vampyr flaggermusene som flakker gjennom trærne på jakt etter varmt blod. Maurene som selv på natta ustanselig kryper rundt på alt og alle, klare til å stikke den første den får tak i. Jeg var glad at jeg satt inne i huset. Det grøsset i den seks år gamle kroppen bare ved tanken på å gå utenfor døra. "Jeg kommer aldri til å gå alene unn i skogen på natta!" Det pleide jeg å love meg selv de gangene jeg satt på pulten ved vinduet og betraktet skogen.
Femten år senere lå jeg i hengekøya mi ute på verandaen i andre etasje. Vi hadde nå flytet til Betania som også ligger langs Marañon elven. Det var sent på ettermiddagen. Dagens arbeid var fullført og kroppen var vasket. Jeg lå der og slappet av, uten å røre en muskel, for ikke å begynne å svette igjen. Jeg nøt utsikten over elven og solnedgangen. I vest var det åser i horisonten. (Begynnelsen på Andes fjellene.) Solen farget himmelen orange, gul og rød når den lå lavt over åsene. Himmelen speilet seg med alle sine farger i elven som rant mellom meg og solnedgangen. Eleven rant og rant. Utrolig! Hvor kommer alt dette vannet fra? Dag og natt flyter det forbi, millioner av liter renner hvert sekund forbi meg. Sånn har det vært i hundrevis av år! At det aldri tar slutt? Store trær flyter forbi. Ja, virkelig store, opp til 50 meters lengde. Noen trær er så ferske at de fremdeles har hele løvverket på. Andre trær har kun tørre grener som stikker høyt opp i luften. Tenk så gøy det hadde vert å flyte de 3200 kilometerne nedover Amazonas til Atlanterhavet med en av dem! Tenk på alt det de ser på veien der de flyter forbi folk og fe. Flyter stille, natt som dag. Store skumtopper dannet av strømmen seiler også forbi. Disse er naturens egen soft is, fulle av grums, planterester og insekter. Skumtoppene er rene flytende restauranter for årvåkne edderkopper som løper fem og tilbake på småpinnene og stokkene i strømmen. De er ivrige til tusen, men de må passe seg så de ikke blir klemt panneflate mellom stokkene som ruller med strømvirvlene.
Mens jeg lå der kom jeg på hvor redd jeg var skogen som seksåring. Mange ting har forandret seg siden da. Redselen har vel isteden gått over til en slags dyp respekt for skogen. Kanskje det var på tide å tusle alene ut i skogen og ta en blund side om side med jaguaren? For det var ikke tvil om at det fantes jaguar bak i skogen. Jeg luftet tanken for mor i forbifarten etter kveldsmaten. "Nei, du har vel ikke lyst til det, egentlig, har du vel?" var svaret jeg fikk. Spørsmålet for meg var ikke lenger om jeg skulle, men heller hvordan!
Det er ikke tvil om at søvnen blir søtest uten maur, rotter, slanger, skorpioner og gule, svartstripete, hårete tusenbein som ser ut som de stikker og svir. "Hvis jeg kunne sveve fritt i luften mellom grenene får jeg vel være i fred," tenkte jeg. Løsningen er vel kanskje å henge etter kun en tråd, sånn fire, fem meter over bakken, da er det kun de vesenene som kan fly som kan bli et problem. Dermed hadde jeg planene klare, og etter å ha rotet i fars kasser med alt mulig rart i, var også utstyret klart. Når man bor sånn avsides ute i bushen, kaster man nemlig ingen ting! Alt kan komme til nytte en eller anen gang.
Neste dag klokken halv fem på ettermiddagen tuslet jeg bakover i skogen langs de stiene som jeg selv hadde kutte opp. Jungelen er nemlig så tett, at det ikke er mulig å bare gå fritt i mellom trærne, slik man kan i den norske skogen. Her må man grave seg frem igjennom underskogen med en skikkelig jungel kniv Utstyret mitt bestod av en nistepakke, en liter vann, en hengekøye, tau, en walkman for å ta opp låtene inne i skogen om natta, machete (som er en stor jungel kniv), en plastikk i tilfelle det skulle regn, (meteorologer er det sparsomt med i Amazonas), en ekstra trøye, pluss en treningsdrakt. Våpen hadde jeg også. En revolver, semiatuomatisk rifle med 22 skudd-magasin, og et haglegevær. "Om jeg aldri treffer jaguaren i mørket når den angriper så skal jeg ihvertfall kvele den med kruttrøyk!"
Jeg visste om et område som jeg likte ganske godt, en fem seks kilometer innover i skogen. Det var et langt søkk i skogbunnen, ca 200 meter langt, med en stor avlang dam i enden. I selve søkket vokste det ikke trær, bare en lav plante som kan minne om miniatyr banantrær. Ved dammen så jeg ferske jaguar spor i leira en morgen for noen uker siden, så jeg visste at pusen lå og sov et eller annet sted i skogen og lada opp til nattens tokt.
Det var mer arbeid en jeg hadde trodd å få rigga til utstyret, og ikke minst det å heise seg opp! Godt at jeg gikk hjemmefra ganske tidlig! Etter en og en halv time med arbeid, svevet jeg ca. fem meter over bakken. Jeg var klissvåt av svette, så det var godt å skifte til rent tøy. Det var allerede mørkt nede i skogen, men skyene over meg skinte vidunderlig i rødt. Der jeg hang oppe mellom trærne, kunne jeg se både oppover og nedover søkket i skogen. Ellers er jo skogen så tett at man ikke ser mer enn et par meter. "Kanskje fikk jeg se noen dyr som kommer ned til dammen for å drikke?"
Ved ekvator blir det veldig fort mørkt. På null komma swish så kunne jeg ikke se hånden foran meg. Jeg fomlet i sekken etter maten og fikk til slutt åpnet knuten på posen. Det var ikke enkelt å gjøre alle ting helt i blinde. Jeg ladet både hagla, rifla og revolveren før jeg begynte å spise. Der jeg satt væpnet til tennene, måtte jeg glise for meg selv. "Angriper en stakkar jaguar nå, så blir det vel bare et fillete skinn igjen av den", tenkte jeg. Jeg syntes jeg så det for meg: En forkommen bit av en jaguar hale hengende på veggen hjemme i stua i Norge, idet jeg forteller barnebarna mine: "Og denne prøvde å spise meg levende en sen aften 29 desember 1989, da jeg var i ferd meg å innta min søte søvn i det som en gang var Amazonas regnskog."
Ja, ja, maten smakte meget bra etter alt strevet. Med øra på stilk spiste jeg i det jeg prøvde å få i meg minst mulig mygg, og mest mulig brød. Mygg mengden bare økte og økte. Det gjorde også susen av alle tusen vinge slag. Skulle trodd jeg satt midt ute på stripa på Ohare flyplass i Chicago, og ikke midt inne i Amazonas regnskog! "Bra jeg allerede hadde hatt malaria, da slapp jeg i hvertfall å bekymre meg for å få det!" Etter maten og alt strevet med å heise meg opp, var jeg utrolig tørst. Kantinen med vann ble straks lokalisert med famlende hender og tømt. Da var det bare å ligge ned, nyte skogens musikk og slappe av.
Det hadde nå skyet over så det var absolutt helt totalt mørkt! Jeg beveget hånden en 10 cm foran øynene for å se om jeg kunne skimte bevegelsen. Nei, det var faktisk ikke mulig! Nå var det virkelig mørkt! "Blir jeg blind akkurat nå, så merker jeg det ikke en gang", tenkte jeg. "Hvor blir det av alle lysfluene?" Det er kanskje ikke så mange av dem inne i selve skogen som det er ute på gressplenen og i skogkanten? Jeg satte på meg hetta til joggedressen og snørte godt igjen for å skjerme meg fra all myggen. "At jeg skulle glemme å få med meg myggoljen akkurat i dag!" Heldig hvis er jeg immun mot myggstikk, (slik at stikket ikke klør eller hovner opp).
Etter ca. en time syntes jeg plutselig at jeg hørte skritt! Om ikke øra stod på stilk fra før, så gjorde de det i hvert fall nå! "Det er sikkert fantasien min som spiller meg et puss," tenkte jeg. Jeg lyttet så hardt jeg bare kunne, rørte ikke en muskel, pustet ikke engang! Nei,.... det var ingen tvil, det var virkelig noe som gikk der ute i mørket. Jeg kunne tydelig høre løvet småknase under føttene! Skrittene kom bak meg. Til nå hadde jeg ligget helt urørlig. Jeg strakte armen forsiktig etter lommelykta. Jeg hadde en av de mega lommelyktene med fem store D-cell batterier. Lykta kunne brukes som kølle i nødstilfelle. På natta reflektere øynene til alle nattdyr lyset fra lykta, dermed er det veldig lett å lokalisere og identifisere dyr.
De fleste dyr har forskjellige fargetoner av rødt og blått. Dyret identifiseres ved hjelp av fargen på øynene og på måten hodet beveger seg på i mørket. I jaguarens øyne skinner lyset lyseblått, og den beveger gjerne hode opp og ned, og fra side til side for å prøve å se bak lyskilden som blender den. Skrittene kom faktisk mot meg, og etter låten og takta å dømme så var dyret ganske tungt og stort! Dette var ikke en mus eller pungrev! Skrittene var rolige og jevne. Enten ante ikke dyret at jeg var der, eller så visste den det så altfor godt! Hjertet begynte å banke noen ekstra takter fortere og jeg kjente adrenalinet og spenningen gå gjennom kroppen. "At han absolutt skal komme bakfra da!" Av med hetta på jogge dressen! "Stille nå!" Jeg fikk tak i hagla og vrei meg sakte og forsiktig i hengekøya. Det var vanskelig å få geværet og lommelykta i skyte klar posisjon. Bokstavelig talt en forvridd stilling! Endelig var jeg klar til å skru på lykta. Lyset kom på og strakte en gulblek lyskjegle inn mellom løvverket. Skrittene stanset umiddelbart! Jeg myste inn blant bladene som ble lyst opp. Ingen øyne! Jeg beveget lyskjeglen fram og tilbake i det området skrittene hadde kommet fra. Jeg så bare en masse greiner og grønne blader. Ingen øyne! Det fortonet seg som om mørket slukte lyset fra lykta. "Hadde ikke denne lommelykta alltid lyst sterkere før?" Jeg slo av lykta. Skritten kom med en gang tilbake. Mot meg? Ja, fortsatt mot meg! Den kunne ikke være langt unna! Max ti femten meter! Jeg slo igjen på lommelykta. Hvor i granskogen, eller rettere sagt, hvor i jungel skogen var dette dyret? Var den så glup at den visste at dens øyne ville røpe den, slik at den ville gjemme seg bak en busk eller stokk? Skritten kom fortsatt mot meg, ikke langt unna nå! Pekefingeren krommet seg om avtrekkeren, kroppen stiv som en stokk! Kroppen føltes nummen og nesten svevende. Skulle jeg skyte inn i mørket for å skremme? Bare pumpe mørket fullt med bly? Nei, tenk om det var folk som gikk der ute? "Mennesker går da ikke slik som dette!" Nå var skrittene bare få meter unna. Jeg viste ikke helt hva jeg skulle tro. Jeg var forvirret over at jeg enda ikke hadde sett noen lysende øyne. Jeg hadde da jaktet på natta i skogen før! Alle nattdyr har lysende øyne! Plutselig kommer en mørk rund skikkelse inn i lyskjeglen med matte små runde øyne. Et stort beltedyr! Ho, så teit! Jeg hadde i farten glemt at beltedyret er en av de absolutt få dyrene som har øyne som reflekterer lys meget svakt. Jeg lurte litt på om jeg skulle skyte det. Det var nok av folk som ville ha spist det med stor glede. Nei, han får gå. Hadde jeg skutt det ville det bare ligget der og luktet blod resten av natta, og det er ikke så lurt! Pus kunne jo komme og ta den som forrett, og meg som hoved rett! Pluss at sannsynligheten er stor for at maurene rensker den helt inn til beinet i løpet av natta. Jeg vrei meg tilbake i hengekøya og dro et lettelsenes sukk. Beltedyret fikk sjokk av den uventede lyden rett over hodet og braste rett fram inn mellom buskene. Jeg hørte den forsvant igjennom krattet. Stakkars liten, vi klarte i hvertfall å skremme hverandre ganske godt! Var det forresten mer vann igjen i kantina?
Etter all spenningen var det ikke så lett å skulle legge seg rolig ned å sove. Etter all spenningen hadde også en annen aspekt av livet gjort seg gjeldende, jeg måtte late vannet! Dette var ingen lett affære fra en hengekøye som hang fem meter over bakken. Aldri i livet om jeg gad å heise meg ned igjen! Det var så mye jobb å heise meg opp at det kom ikke på tale! Her må man improvisere. Det klarte jeg også, til og med uten at noe datt ut av hengekøya. Jeg glemte at jeg hadde parkert skoene rett under hengekøya. Neste morgen oppdaget jeg at skoene hadde smalet uvanlig store mengder gult dugg! Gult dugg? Oh nei!
Jeg hadde også glemt flaggermusene. Av en eller anen grunn hadde jeg ikke ofret dem en tanke under planleggingen. Siden det nå hadde begynt å bli stjerneklart kunne jeg se dem flakke mellom trærne. Noen hadde til og med prøvd å lande på meg, men et par raske vift med en svett t-trøye gjorde susen. Nå var det faktisk mye mindre mygg og jommen var det ikke opptil flere lysfluer å se. Jeg kunne kjenne den spesielle lukten av blader og jord i den fuktige, stille luften. Det var ikke for varmt nå, temperaturen var faktisk helt passe. Små tåkedotter omhyllet noen av tretoppene i nærheten. Lianene hang urørlig ned fra trærne omkring. Store mengder stjerner glimtet skarpt oppe på himmelen. Melkeveien strakte seg som et hvitt bånd over himmelen. Her nede ved ekvator er melkeveien ufattelig sterk og klar. Insektene, gresshoppene og flere store ugler plystret, sang og pep i kor. Helt fantastisk! Nå fikk jeg virkelig slappe av. Jeg lå der å bare sugde inn inntrykkene. For dem som har jungelen som sin første kjærlighet er den helt uten sidestykke!
Jeg må ha sovnet, for jeg våknet av at noe hoppet i trærne. Det var natt aper, såkalt "Choshna", med rødbrun pels. Jeg kjente igjen plystringen. De var for langt unna til at jeg kunne se dem. Det var nå helt skyfritt, og det var meget lyst, selv om nymånen for lengst hadde gått ned. Det var så lyst at jeg faktisk så vidt kunne skille ut grønnfargen i trærne. Jeg lå og lyttet til apekattene som husket i greinene, og tenkte på de gangene vi hadde vert ute på natta og jaktet på dem. Det er kjempe moro å jakte på Choshna om natta. Forøverig er de ikke å se om dagen. Det er lett å finne dem, for de lager så mye bråk når de hopper fra grein til grein. Det er bare å sikte mellom de store orange lysende øynene og fyre av. Så kommer Choshnan rasende ned igjennom løvet som en stor kokosnøtt og braser i bakken. Men så gjenstår den vanskeligste delen, nemlig å finne den døde apekatten på bakken imellom alle busker og blader. Det er nesten alltid vanskelig å finne byttet på bakken etter at den har rast ned fra tretoppen, enten det er fugl eller apekatt. Der er helt utrolig hvor godt kamuflert de ofte er. Jeg husker en gang jeg ikke fant en grønn papegøye før jeg tråkket på den. Og det var til og med på lyse dagen!
Jeg sov faktisk ganske godt i løpet av natta. Jeg våknet i ny og ne av at jeg hørte noe som tusla omkring på bakken. Det var for det meste mus, rotter og pungrev. Et par ganger våknet jeg av at en flaggermus landet på meg og kravlet omkring på kroppen.
 |
På morgenen våknet jeg av at alle mulige fugler sang i kor. Det var helt vanvittig fantastisk! Det var så vidt begynt å lysne, men ikke mer en at jeg fortsatt kunne se stjernene. Nattfuglene sang sin god natt sang før de skulle legge seg, mens alle de andre fuglene hilste morgenen velkommen ved å sitte å synge på sin sovegren. Utrolig nok følte jeg meg meget utvilt. Det var deilig bare å ligge der og sveve i en hengekøye midt mellom trærne og lytte til skogen. Det var ingen mygg! Mygg mengden hadde avtatt jevnt etter som natten skred frem. Jeg hadde ikke lyst til at dette skulle ta slutt. Jeg lå og koste meg i to og en halv time. Da hadde jeg sett solen reise seg på himmelen, papegøyer i alle farger og størrelser fly over meg i store flokker på vei til sine frokost bord. Tukanene som hoppet i grenen over meg på leting etter frukter, og kolibriene som brummet nede mellom blandene i krattet på leting etter nektar. Det var med vemodighet jeg pakket sammen og tuslet hjemover igjen. Jeg hadde vært heldig med været. Ikke engang duggen hadde gjort meg fuktig. Tretoppene hadde sikkert tatt av for den. Vel hjemme var det godt å få seg et bad og en god frokost. Mor lurte på hvorfor jeg hadde vært så sen! De hadde vel venta at jeg skulle banke på klokken fire om morgenen... |